Begeistret presenterer Finn Schjøll sin svenske lystgård, et blomsterparadis på 13,5 mål i Lennartsfors utenfor Årjäng. Her residerer han i en rødmalt stue med nymalte, hvite karmer. Maleren er fortsatt i sving da vi ankommer.

Schjøll lemper fra seg posen med lunsjen vår, og fører an til terrassen og gangstiene bak annekset, garasjen og oransjeriet, forbi grupper av blomsterkrukker som står strategisk plassert, og jordbærkasser skjermet av store nettingjernhetter. Bortenfor ligger kjøkkenhagen fordelt i støpte kasser.

Det knaser litt i potteskår på bakken. Danseløven fra TV 2s program "Skal vi danse?" gjør en bevegelse mot bedet og kniper av et blad. Omgitt av naturens fargerike glamour er han "seg selv" igjen: Hele Norges Blomster-Finn. Sporty i bredbremmet hatt, genser og bermudashorts vandrer han blant georginer, frøkenhatt, klatrehortensia, cosmos, pasjonsblomst, veronika, stokkroser og solhatt.

Blomsterdryss. - I dette bedet er det sådd frø for en femtilapp! Se: Nå er det blomster overalt. Jeg slapp noen frø her og noen der. Schjøll demonstrerer hvordan han generøst drysset frø over åpne flekker mellom ugresset.

- Ellers er vel regelen at man skal plante litt i grupper . . . , prøver fotograf Signe.

- Jeg er helt ferdig med den rigide gruppeplantingen. Hvis du har nok frø og tenker på dem som en haug edelstener, kan du spre dem over hele hagen så det glitrer. Jeg tenker sånn at for meg er det nesten om å gjøre å heve meg over enhver regel, sier han.

- Alle tror at jeg er gartner, men det er jeg ikke, fortsetter Schjøll. - Faren min var gartner. Jeg sto på armlengdes avstand og så på. Fire år gammel var jeg ferdig med å luke. Da hadde jeg luket gulrøtter allerede i to år, avslører han.

- Dette stedet hadde jeg faktisk i syv år før jeg gjorde noe med hagen og plantet rhododendron. Det åttende året la jeg litt jord foran huset og sådde revebjeller. På vei til å kjøpe frø ble jeg stoppet av naboen, som forklarte at jeg kunne brekke frøkapsler av planten og legger dem oppå jorden. "Det må du da vite", sa naboen.

Schjøll ler godt. Flørter med sin "uvitenhet", og bruker små historier for å innpode oss hagedyrkingens gleder.

Så og så. - Jeg har alltid kjøpt blomkarse av den fabelaktige Per Lunde, som har solgt planter i butikken min. Men den eldste datteren min sa at "herregud, det må du da selv så. Jeg sår alltid", sa hun. "Hvor har du lært det"? spurte jeg. "Det har jeg lært av deg", svarte hun. Sånn er det, kunnskapen går i ring. Jeg så vekk fra faren min, mens datteren min må ha sett på meg. Den yngste datteren min har lært meg å så zinia. Hun plukker frø selv om høsten og gir i gaver.

Stolt og kjærlig forteller Schjøll om døtrene og sine barnebarn på to, tre og fem år, som hjelper til i hagen. Om barna kniper i stykker en flott plante, ofrer han den gjerne. Det er viktigere for ham at de små er med.

- Hva gjør du med plantene når du reiser bort?

- Hvorfor i all verden skal jeg reise bort? Dette er en stabiliserende faktor i et menneskes liv. Da vet jeg hva jeg skal gjøre om sommeren, og hvor jeg skal være.

Fornyelse.

Hvis noen lurer på om han er lei seg når frosten kommer, så er svaret nei.

- Da er jeg i full gang med neste års tema. Hele dette feltet her skal opp. Alt skal sorteres og merkes nøyaktig, noe jeg ikke rakk året før, deretter skal de ned igjen så de denne gang kommer riktig vei. Jeg må samle blomstene mer, men sånt arbeid er bare deilig, sier Schjøll før han forsvinner inn på kjøkkenet.

- Kaffen er ferdig, og teen kommer nå, roper han. Minuttet etter er han der med varmt brød og et fat med salat, dekorert med urter fra kjøkkenhagen. En stankelbein strener i full fart foran ham på terrassegulvet. Vepsen holder seg unna.

Schjøll har ikke helt ro på seg, stiller seg ved pergolaen og skuer utover det store bedet foran terrassen. Hvert år planter han om og gir det nytt uttrykk.

- Her skal det egentlig være bare røde, rosa og lilla blomster. Fra det dypeste røde til det skjæreste lilla. Gråtoner kan det også være her. Og lyse grønne nyanser og alt det der, men jeg skal ikke ha for mye gult og oransje. Naturen forsyner oss med så mange gule planter, det er nok. Et utropstegn skal du selvfølgelig unne deg. Men du skal ikke være så gæren at du skjærer vekk en gul blomst, hvis det første er kommet en.

- Da jeg fikk denne nydelige, gule planten i erkjentlighetsgave fra Ås landsbrukshøgskole, måtte jeg plante den, slik at jeg blir minnet om det hver dag. Ikke sant? Jeg syns det er sånn stas at den er akkurat derfra.

Gode hjelpere.

Han skryter av snille naboer som kjører hestemøkk til et hjørne av tomten hans. Og enten han har kjøpt tjenester hos hagearkitekter eller landskapsarkitekter, så har de hjulpet ham med gode ideer.

- Jeg har hatt gode hjelpere, men én har utmerket seg spesielt: sivilarkitekt, Ola Mowé. Han var den som har bundet sammen eiendommen for meg, det gjelder blant annet plantingen foran drivhuset og pergolaen. Noe har han tegnet, annet har han bare forklart meg, forteller Finn Schjøll.

Over blomsterprakten svirrer sommerfugler. Bladene på hvit solhatt vitner om at det har vært massevis av sommerfugllarver her i år.

- Jeg skal gi deg et godt råd: Lys med en lommelykt på plantene, da kommer larvene frem med én gang og du kan plukke dem for hånd. Du vil bli forbauset over hvor lett det er. Én larve gjør veldig mye skade, sier Schjøll.

Ikkevold.

- Jeg har ikke mye sprøytemidler her, er veldig forsiktig med det. Man behøver ikke være voldsmann, og skal man være det, bør man gjøre det sånn som jeg - manuelt. Ikke bruke kjemiske våpen. Krigføring er ikke helt meg.

- Blodmel i vannet holder for eksempel dådyrene unna, forklarer han og sender tynne stråler over plantene fra langhalsede kanner. Enkelte steder har han supplert med dådyrskremmere: blanke CD-plater.

I oransjeriet henger huskelister hvor han skriver ned neste dags gjøremål og langtidsprosjekter.

- Virkeligheten blir så kjedelig uten drømmer. Virkeligheten trenger drømmer og håp. De største suksessene jeg har hatt i mitt liv, er de som ikke er gjennomført. Jeg kan gi deg drøssevis av eksempler på det. Som da vi skulle pusse opp kjøkkenet her. Vi hadde kjøpt huset, hadde penger til å gjøre store ombygninger og til arkitekt.

Så kommer datteren min og forteller at hun skal gifte seg. Hun kom med nyheten på den mest perfekte dagen, jeg husker det med stor glede, sier Schjøll. Han droppet kjøkkenkjøpet til fordel for bryllupet.